Valget

engel

Ronja stirret ut i luften foran seg. 1. De svake krøllene hennes kilte henne i ansiktet. 2. Luften i rommet var tett, sammenklemt og tung. 3. Hun sto stille, fryst. 4. Pang. 5. Det svei i magen. En sviende smerte som rev gjennom henne. Hun flyttet blikket ned, stirret på magen sin. Den hvite skjorten hennes hadde en stor mørkerød flekk på seg. Hadde hun sølt noe? Hadde hun – 6. Hun falt.

“Våkne. Kom igjen, åpne øynene nå…”, Ronja sperret opp øynene, gispet etter pusten. Det raspet i lungene hennes for hvert åndedrag, som om hun ikke hadde brukt dem på flere år. Hun blunket hardt, prøvde å få øynene til å tilpasse seg til det sterke lyset som flommet inn fra alle kanter. “Der ja!”, en sterk mannestemme dukket opp over henne. Lyden fikk hodet hennes til å dunke. Plutselig grep noen tak i håndleddene hennes og dro henne opp på bena. Knærne hennes skalv under henne, og hvert ledd i kroppen hennes gjorde vondt. Det var så vidt hun holdt seg oppreist. Hun blunket et par ganger til, så rundt seg. Hun så ingenting. Absolutt ingenting. Alt rundt henne var et hvitt tomrom. Hun kjente at pulsen steg, en plutselig panikk skylte over henne. “Slå deg ned”, stemmen som hadde vekket henne dukket plutselig opp igjen. Hun spant rundt og møtte blikket til en ung gutt. Øynene hans hadde en dyp, nesten svart farge som ga ansiktet hans en innsunket følelse. Han slang seg ut i luften, men falt ikke. Han ble hengende der. Ronja gned seg i øynene, overbevist om at hun så syner. Når hun åpnet dem igjen hang han ennå der. Hun ristet på hodet, svelget tungt. “Hvor er jeg?”, spurte hun. Stemmen hennes var hes og rusten, ikke hennes egen. “Inni sjelen din”, svarte gutten kort, som om det han nettopp hadde sagt var helt normalt. “Du ble skutt skjønner du”, fortsatte han likegyldig. I det ordene kom ut av munnen hans kjente Ronja at hjertet hennes hoppet over et slag. Raskt ristet hun på hodet. “Det går ikke”, mumlet hun, delvis til seg selv. Gutten knipset, og en stor sky dukket opp foran henne. Et bilde formet seg i tåken. Det var henne. Ronja kjente at hun ble tørr i munnen. Hun sto og så på sin egen blødende kropp. Gutten knipset igjen, og bildet endret seg. Et hvit venteværelse dukket opp. Stoler fylt av klassekameratene hennes. De gråt, holdt rundt hverandre, som om de faktisk brydde seg. Hun kjente at hun ble kvalm. Ingen av dem hadde noen sinne brydd seg om henne. “Greit, jeg skjønner”, sa hun, snudde seg rundt. Han knipset på nytt, skyen forsvant.

“Hvordan kommer jeg meg ned igjen? Moren min trenger meg, jeg må tilbake”, Ronja gikk frem og tilbake over tomheten. “Du velger”, sa gutten enkelt. Han pirket seg mellom fortennene med lillefingeren. Hun snudde seg mot ham, trakk pusten dypt. “Du velger fremtid”

Gutten satt der, hendene liggende slapt nedover kroppen. Ronja ventet. Han hadde ikke sagt noe på flere minutter, og det gjorde henne nervøs. “Ja?”, spurte hun til slutt. Det var som om hun røsket ham ut av en dyp søvn. “Ja, nettopp, velge fremtid”, mumlet han. Stemmen fjern. Han snudde seg mot henne og flirte. Så knipset han. Den hvite skyen dukket opp foran henne på nytt, og et tydelig bilde ble dannet i tåken. Det var henne. Hun satt i sengen inne på rommet sitt, stirret rett frem. “Moren din fikk panikk da du ble skadet. Når du kom hjem igjen lot hun deg aldri forlate huset uten tilsyn, hun skaffet til og med en barnepasser til deg”, gutten spratt opp på bena. Gikk opp bak henne. “Du stakk avgårde så fort du ble myndig, unngikk besøk av moren din, dere snakket sjelden sammen”, Ronja grøsset. Moren var den hun elsket mest i hele verden. En fremtid uten henne virket utenkelig. “Det var fremtid nummer én”, hvisket han inn i øret hennes. Hun trakk seg unna. “Fremtid nummer to”, sa han og knipset igjen. “Du døde. Moren din ble forferdelig deprimert og levde resten av livet sitt alene og ulykkelig”, Ronja stirret på bildet av den gråtende moren og svelget tungt. “Men, når hun også dør, møtes dere igjen og lever sammen til uendelig tid, lykkelige”, han knipset igjen, og skyen forsvant. “Du velger, lykke til”, hvisket han før han forsvant. Ronja falt sammen. Hun hadde muligheten til å leve, oppleve alt det hun alltid hadde drømt om, men uten moren. Hun kunne dø og leve med moren til evig tid, men påføre henne en forferdelig smerte som ville vare i flere tiår. Hun presset hodet ned i hendene. “Jeg dør”, hvisket hun. “Jeg velger å dø”, fortsatte hun. Så forsvant hun.

Powered by Nettpublish | Designed by: Databasehuset | Thanks to service